Historien om Vassbygda
Se også Historien om Bindalsbruket og Plahtes eiendommer.
(E-bok av Arvid Sveli)
Kalbekkvika er et gammelt navn på vika ved denne hytta. Opprinnelsen til navnet vet vi ikke noe om, men de gamle stedsnavnene var aldri tilfeldige. De kunne oppstå etter spesielle hendelser, eller de var terrengbeskrivende. Kalbekken heter den bekken som renner forbi hytta her og ut i Kalbekkvika.
Trolig er det den som har gitt vika navnet. Kalbekken kan ha fått navnet etter en mann som hette Karl (på dialekt uttalt «Kal». Eller kanskje navnet skulle fortelle at bekken her har kaldt vatn. Den får tilsig fra mange oppkommer – kalde kilder.
Grenda omkring heter Vassbygda. Den omfatter gardene Søbergsli, Hammerli, Sommersetmoen, Hongbarstad, Tosaune, Barstad, Sørnskog, Sveli, Damman, Govassli, Fjellet og Vatnan. Halvparten av disse boplassene er i dag ødegarder. Vassbygda var en typisk ødemarksgrend. Vegforbindelse fikk den først i 1913, da vegen Hommelstø – Lande ble bygd ferdig. Før den tid var all landverts ferdsel til og fra grenda henvist til fotstier som kroket seg over myrer og heier og gjennom skogene. Terrengformasjonene bestemte traseen og det ble aldri utført noe arbeid på å forbedre dem. Det var ikke mulig å kjøre med hest noen steder, unntatt på godt vinterføre. Vassleiene var viktige ferdselsårer, med båter sommers tid og på isen om vintrene. En av dem var gjennom Storvatn – Fjellvatn – Eidevatn og ut til sjøen ved Sagmestereidet. Båter og varer ble båret over eidene, men det var korte strekninger. Fra Sagmestereidet hadde de fjorden å ro etter, til handelssted på Fiskerosen eller Terråk, til kirke på Vassås, til lensmann i Gaupen, senere på Hildringen og Terråk, til postkontor – som først ble opprettet på Hildringen, osv.
En annen ferdselsåre gikk gjennom vassdragene ut til Velfjorden. Den krevde at de hadde adgang til båter i flere vatn, for avstanden mellom dem var for stor til at de kunne frakte båtene med seg over land. Denne vassleia gikk fra Govatn, gjennom Strauman, Sausvatn, Tveitvatn og Finnvikvatn, før de kunne ta fatt på den siste strekningen til fots mot Nøstvik kirke eller Hommelstø. Denne leia ble mye brukt fra gardene Govassli, Damman og Sveli – til kirke, til begravelsesplass i Nøstvik osv, selv om dette var i nabobygda Velfjord. Hele Vassbygda lå den gang i Bindal. Det var først ved kommunereguleringen i 1964 at grensen ble endret slik at de gardene som fremdeles er bebodd nå ligger i storkommunen Brønnøy.
Korteste veg til sjøen var gjennom dalføret fra Barstad til Lande, men det var en ulendt og svært tungvindt sti å ta seg fram etter, i hvert fall om de hadde noe å bære. Men siden et kapell ble flyttet fra Solstad og gjenoppført på Lande i 1890 ble nok den gangstien mer brukt. Gardene Søbergsli, Hammerli, Sommersetmoen og Hongbarstad hadde også sine egne stier over til Tosenfjorden lenger ute, til båtstøer og naust.
Etter at vegen til Lande ble bygd ble Lande et knutepunkt med dampskipsanløp, handel og kirke. Men vegen gjorde også adkomsten til senteret i Velfjord lettere, og det ble betydelig lettere å komme til hovedkirken i Velfjord. Vassdragene fikk mindre betydning som trafikkårer etter at vegen kom.
Men ut fra hovedvegene til gardene som ikke ble liggende inntil den var det fremdeles bare gangstier. Den første andtydning til vegbygging i ytre Vassbygda og til Hongbarstad fikk vi omkring midten av 1930-årene. Det var nærmest utbedring av de gamle gangstiene til kjerreveger, uten noen foregående planlegging og under datidens arbeidsmarkedstiltak – dagsverkbidrag med lønn kr 1,50 pr. dag. Det var små bevilgninger som bare rakk til noen få ukers arbeid hvert år, men det var stor rift om å få være med på denne fortjenesten. Under krigen lå vegarbeidet nede, og det er først i 1970 – 80 årene vi kan si det er blitt brukbare bilveger ut til skogene i Vassbygda.
For de gamle dagers «sjøveg» ut til Bindalsfjorden hadde den ene av de to Govassli-gardene båt og naust her ved Kalbekkvika. Hvor vidt andre garder hadde båtplass her vites ikke. Den andre Govassligarden hadde sitt naust ved Fjellbukta i Fjellvatn.
Folket i Vassbygda levde ikke innesstengt som vi skulle tro. Det var vanlig at mannfolkene var ute på de store fiskerier i Lofoten og andre fiskevær langs kysten. Vi tar her med en liten episode fra 1826. En jente på Barstad merket at hun skulle ha barn med en gutt som da var på lofotfiske. En dag den vinteren kom hun til en gard på Lande og spurte om hun kunne få låne en færing. Hun skulle ro en tur, sa hun. Jenta fikk låne båt, men det gikk uker og måneder uten at de så mer hverken til henne eller båten, og de måtte vel tro at hun var omkommet. Hun rodde alene til Kabelvåg i Lofoten der kjæresten oppholdt seg. Først utpå vårparten kom hun tilbake. Da hadde hun sitt nyfødte barn med, men forlovelsen var slutt.
Det går mange historier om sterke kvinneskikkelser i disse strøkene, og noen av dem har umisskjennelige trekk – på godt og vondt – av kvinner vi møter i sagalitteraturen. Kvinnenene var jo de som måtte bære ansvaret for alt heime på garden i store deler av året mens mennene var ute i fiskeværene. Det gav makt og myndighet, og vi hører om kvinner som hevdet herskerrollen med hard hand. I det hele måtte det sterke folk til for å kunne overleve på naturens premisser i dette barske landet.
Fra 1873 – 74 fikk vassdraget en ny betydning – da som fløytervassdrag for tømmer. Den vinteren ble det hogd tømmer til bygging av dampsagbruket på Risøya i Harangsfjorden. Tømmeret ble hogd bl.a.i Svelimarka og kjørt hit til Kalbekkvika. Risøbruket var i drift fra 1875 til 1885, og i den tiden ble drevet ut store mengder grovt tømmer fra den gang rene urskoger. Etterpå lå skogsdriften nede til 1908, da Bindalsbruket ble startet på Terråk. Siden har det vært skogsdrifter og fløyting gjennom vassdraget bare med korte avbrudd. Siste fløyting ut til Sagmestereidet (oftes kalt Eidet) var i 1966. Siden har lastebilene overtatt tømmertransporten fra Vassbygda, men fra strekninger omkring Storvatn og Fjellvatn som ikke har vegdekning er tømmer senere blitt fløytt til Kalbekkvika og tatt på biler derfra. Dette blir vel nødvendig også i fremtiden, og derved en mulighet til også i kommende tider å få oppleve en liten snev av det engang så sagnomsuste tømmerfløyterlivet.
Hit til Kalbekkvika førte kjøreveger fra store skogstrekninger i Stormarka og Svelimarka. I årenes løp har hundretusener av stokker ligget i lunner langs strendene her, og stokker som har passert vassdraget ut til Harangsfjorden kan telles i millioner.
Nettverket av gangstier mellom gardene er nå for det meste overgrodd og bare stykkevis synlig som fottråkk gjennom skog og hei. En gangsti fra Fjellet og Vatnan passerte forbi Kalbekkvika og forgrenet seg her til Tosaune, Sørnskog og Govassli. Der det var mulig var det lettere å følge vassdragene når de var åpne eller hadde farbar is. Dette var ofte for fristende og har ført til drukningsulykker.
Folket her levde i en utpreget naturalhusholdning og driftsmåtene i jordbruket var så å si uendret fra vikingtiden og fram til vårt århundre. Det var fedrift og åkerbruk under karrige forhold. Det meste av vinterforet til buskapene ble hentet på utslåtter, og redskapene var ljå og rive. Åkerlappene for korn og poteter måtte få all husdyrgjødsel. – Vi hører om mange uår på 1800-tallet og kornet frøs ofte. Da ble sulten og barkebrødet sikre gjester hos mange. Den første som dyrket poteter i Vassbygda var en gardbruker i Damman de kalte Stor-Fredrik. Dette var i 1820-årene, men potetdyrking ble ikke alminnelig før omkring 1840 – 1850. Et lite vitnesbyrd fra denne tiden finner vi ennnå i kulper i Svarttjønnbekken ikke langt herfra – bekken som danner grense mot Tosaune og Sørnskog. En vinter ble det skavd bark av furustokker på myra der, og noen av disse stokkene ble liggende på isen på bekken og sank senere til bunns i kulpene. De ligger der fremdeles.
Det ble nok også i gamle dager fisket mye i vatna, men kanskje ikke så mye som vi kunne fristes til å tro. Det var rent «matfiske» og med redskaper som gav hurtig og mest utbytte – som garnfiske og lystring i elver og bekker om høsten. Det gikk store mengder sjøørret og laks opp i vassdraget, og der kunne være lett å ta store fangster, men en får inntrykk av at for de fleste var sild og annen sjøfisk foretrukket foran ferskvannsfisk.
Det var mye vilt i skogene, og noen få foretrakk å drive jakt og fangst om vintrene i steden for å dra på lofotfiske. Datidens fornemste vilt var tiuren, og den kunne opptre i store flokker. I kalde vinterdager satt tiur og beitet i furukronene innover alle heier, opp til 4 – 5 i en enkelt furu. Det jegerne mest så fram til var likevel spilljakten om våren på tiurens leikplasser.
Elg fantes ikke her før i en kort periode like etter århundreskiftet. Da kom det noen dyr streifende , og de kunne muligens ha bygd opp en stamme om de ikke raskt var blitt utryddet ved jakt. Senere forekom det sporadisk at streifdyr passerte området, men det var først etter 1945 at en elgstamme ganske sakte begyntte å bygge seg opp. Nå er elgbestanden her trolig en av de tetteste i Norge.
Helt til mot slutten av 1800-årene var bjørnestammen her særdeles tallrik, og slagbjørner herjet ofte blandt tamdyrene. Den kunne også gjøre stor skade i konrnåkrene om høsten. Modent korn var visst en av dens livretter. Ulv var det også store flokker av en tid. Den var regnet som enda verre enn bjørnen. Kampen mot rovdyrene var en vesentlig del av kampen for å overleve, og deres innhogg i de små men særdeles livsviktige husdyrflokkene kunne få svært tragiske følger for de mennesker som ble rammet. Men så fikk Helgeland Norges dyktigste bjørnejeger gjennom tidene, samen Old Elias Thomassen (1812 – 1895). Han skjøt i sin tid godt over hundre bjørner. På samme tid levde også flere andre bjørnejegere som hver fikk noen bjørneliv på samvittigheten, men det er uten tvil Ol-Tomså – som han ble kalt i bygdene- å takke for at bygdefolket omsider ble befridd for den svøpen som rovdyrplagen vitterlig var i en tid da kampen for føden var en kamp på liv og død for menneskene i ødemarksbygdene. Ol-Tomså ble ikke så lite av en folkehelt, men også omgitt av en viss mystikk og frykt. Han var jo same, og det ble gjerne tillagt overnaturlige evner.
Samer og nordmenn hadde levd side om side i disse strøkene fra så langt tilbake som historien går. Samene var stadig på flyttefot med sine reinflokker, og vinters tid bodde de ofte for lengere tid på enkelte garder. Det to folkegrupper omgikkes stort sett i fred og forståelse, men de var ulike i kultur, språk og mentalitet og blandet seg ikke med hverandre.
Folk har nok streifet omkring i disse serøkene helt siden istiden. På øya Vega satte de sine spor for over 9000 år siden. I Vassbygda ble det for noen år siden funnet en liten, særdelesl fint forarbeidet steinøks som en jeger har mistet for mellom 4000 og 5000 år siden. Hvem disse menneskene var av rase og opphav er nok noe vi aldri får vite.
Dette ble lite om Kalbekkvika, som jeg egentlig skulle skrive om. Det kom til å dreie seg mer om den trakten Kalbekkvika er en liten del av.
Fremmede som har gjestet Vassbygda er ofte blitt betatt av naturen her, og ikke minst er dette vassdraget med Storvatn, Fjellvatn og Eidevatn blitt betegnet som en virkelig naturperle. Vi ser litt av det fra hytta her. Vi ser over til noen av de skogkledde øyene i Storvatn. Ikke minst disse øyene er med på å skape et malerisk landsksp og eieren skal ha honnør for at han vil la den gamle gran- og furuskogen som står der være urørt. Ikke minst den gir en egen og ekte naturstemning med en aura fra gamle tider.
Utsikten fra hytta her er omtrent den samme som steinaldermennesket fikk da han kom ned til denne stranda. Skogen er ikke den samme. For 4 – 5000 år siden var det bare furuskog og lauvskog å se, men landet ellers er akkurat slik det var. Oppe i fjellbandet kan vi forresten ennå i dag se bestand av urørt furuskog med over 500 å gamle trær.
Enten du er fisker, jeger eller du bare ønsker deg ute i fri natur ligger viddene og venter på deg og kan gi deg opplevelser du sent vil glemme. Men send også en tanke til de menneskene som i sin tid levde av dette landet og selv var som en del av naturen.
Forfattet av Arvid Sveli 1992.