Historien om Sørengvatn

Garden Søbergsli finnes første gang registrert i 1657. Brukeren hette Claus Michelsen. Besetningen på garden var den gang 1 hest, 3 kyr, 5 geiter og 4 sauer. Dermed er det klart at garden må ha eksistert før dette årstallet, men hvor gammel den egentlig er kan ingen si i dag. Søbergsli var opprinnelig krongods og var med i den store eiendomsoverdragelsen da danskekongen i 1666 skjøtet omtrent alt jordegods i Nordland og Troms over til finansmannen Jocum Irgens. Senere ble garden en del av Angelgodset på Helgeland. I 1873 ble den med da Christian Holst på Sømnes solgte sine garder i Vassbygda til Julius Jakhelln. Han anla Risøbruket, som var i drift fra 1875 til 1885, og hvor Frithjof Plahte kom inn som medeier – og som fra 1885 ble eneeier av godset. I dag er Søbergsli en del av Plahtes Eiendommer. Garden ligger i Bindal, men grenser mot øst til Brønnøy kommune.

I vår tid blir denne garden ansett som svært avsidesliggende, men før det kom veg til Vassbygda fra Hommelstø i 1913-14, hadde de fra Søbergsli kortere adkomst til sjøen – og dermed til kirke og handelssted enn fra de andre gardene i Vassbygda. De hadde båtnaust ved fjorden i Søbergslistøen. Og fiske var et viktig bidrag til livberging. Med sin beliggenhet ca. 250 m. o. h. skulle en tro det var ugunstig for korndyrking på denne garden, men den ligger jo lunt og sørvendt til, så det var kanskje mulig likevel. Egen kornavl var livsviktig for folk i eldre tid. Med vidstrakte skog- og fjellvidder la garden gunstig til for jakt og fangst, og navnet Bjørnstokkenget forteller om fangstinnretninger for bjørn på eiendommen. Om den siste mannlige bruker på garden, Elias Johnsen (1823-1899) fortelles at han skjøt ulv på åte fra en glugge i fjøset.

Elias Johnsen fra Hongbarstad ble gift med Anna Jensdatter fra Tosdal, og de flyttet til Søbergsli i 1847. De hadde datteren Anna, født i 1847. Senere fikk de en datter til, Severine, som ble født i 1869. Enken etter Elias døde i 1912. Hennes to døtre ble fortsatt boende på garden og drev den som før. I 1928 døde den eldste av søstrene, og da var Severine den eneste igjen. Men hun fortsatte gardsdriften og klarte å livberge seg på ødemarksgarden.

I 1930-arene streifet en «skoggangsmann» omkring i Vassbygda. Han led vel av et slags forfølgelsesvannvidd og var stadig på flukt fra lensmann og andre som han trodde var ute etter ham. Han lå for det meste ute i skogene både sommer og vinter, overnattet i høylaer eller under åpen himmel. Bare på enkelte garder våget han seg inn og fikk fylt sekken med noe mat. Et av disse steder var Sobergsli. Mannen hette Torvald, og på en slåtteeng i utmarka stod en liten høylae som han pleide a overnatte i. Det fikk senere navnet Torvaldenget. En dag i januar 1936 kom Torvald til Sobergsli og fant Severine død. Siden lå garden øde.

Husene på Søbergsli var i god stand på den tiden. Stua var en laftet tømmerbygning i 1 etasje med bordkledning utvendig. I kjøkkenet var det en stor gråsteinsgrue hvor maten ble kokt. Det var et tømret fjøs av gammel type og et bur. Vinteren 1937-38 var det skogsdrift på Søbergsli, og stua ble brukt til skoghusvære. Tømmeret ble kjørt med hester til Sørengvatnet.

Under krigen ble stua noe ramponert av en tropp tyske soldater som lå her en høst på vedhogst, og den ble noen år etter krigen solgt til flytting. Nå står den som bolighus på Barstad. Grunnmurene til husene finnes inne i granskogen som er plantet på en del av innmarka.

Det var skogsdrifter på Søbergsli allerede i Risøbrukets tid, og tømmeret ble den gang fløytt i Bjørnstokkelva, som vi ser noe av fra bilvegen. Det var fløyterdam like ved der bilvegen nå slutter, og myra ved snuplassen var da vannmagasinet. I nedre halve strekningen av Bjørnstokkelva ovenfor Sørengvatnet ble det fløytt tømmer så sent som i 1940. Det kan nevnes at en mann fra Tosaune leide slåtten på Søbergsli i krigsårene. Han kjørte høyet herfra med hest på vinterføre.

Søbergsli var Anna og Severines verden. Her kjente de hver detalj i terrenget fra den tiden de som gjetere fulgte buskapen omkring i de store viddene av skog og fjell. Her trivdes de og følte seg i ett med naturen rundt seg. For dem var det nok heldig at de slapp å flytte herfra i levende live.

(Arvid Sveli 1995)