Historien om Granbostad

Se også Historien om Bindalsbruket og Plahtes eiendommer.
(E-bok av Arvid Sveli)

Det største sammenhengende skogområde på Plahtes Eiendommer i Åbygda ligger i dalføret langs hovedvassdraget, som går i østlig retning oppover til Åbjørvatnet, der det bøyer av mer mot nordøst. På nordsiden av Åelva ligger nedre grense for eiendommene ca. 1 kilometer innenfor Skarstad-gardene. På sørsida av elva har vi grensen mot Fuglstadgardene et stykke nedenfor Åbjørvatnet, 4-5 kilometer lengerinne. Herfra omfatter eiendommen Åbjørvatnet og hele dalføret innover til grensen mot kommunene Brønnøy og Grane, og til grensen mot Namsskogan som også er fylkesgrense mot Nord-Trøndelag. Foruten de store skogstrekningene ligger det mange vatn og vidstrakte høyfjellsvidder innenfor disse grensene.

Bosettingen ved Åbjørvatnet er meget gammel, trolig fra førhistorisk tid. Det var gode muligheter for livberging her, med fiske, jakt og fangst og gode forhold for korndyrking og fedrift.


Bildet er fra ca 1930.

Granbostad var en tid fra midten av 1800-årene selveiergard, men i 1874 inngikk gardbrukeren Hans Kristensen avtale med Ulrik Sverdrup om gardbytte. Sverdrup skulle overta Granbostad mot at Hans Kristensen fikk Sverdrups gard Sylten.

Omkring århundreskiftet var brukerne både på Granbostad og Åbjøra innflyttere fra Trøndelag. Få familier er vel blitt hardere rammet enn disse Granbostadfolkene av datidens fryktelige svøpe, tuberkulosen. Det er fortalt at de fikk 14 barn, og at 11 døde som barn eller ungdommer, de siste ble tatt av tuberkulosen. De tre som overlevde berget vel fordi de tidlig flyttet ut. Det er fortalt at i hvert fall en av sønnene reiste til Amerika. Den siste av familien som døde på Granbostad var kona selv. Da reiste mannen tilbake til bygda hvor han kom fra. Ryktet sa at også han til slutt ble tatt av den samme sykdommen.


I en slektsbok fra Namdalen kan vi lese: Anna Olsdatter Granbostad, født Bjørhusdal 19/5 1860 – døde 31/8 1910. William Zakariassen Granbostad – født 19/9 1860 – døde 28/1 1915.

Etter William var det flere som for kortere eller lengre tid var brukere på Granbostad. De siste var familien Jarle og Svanhild Nilsen fra Åbygda. De drev garden i fire år. Da de flyttet derfra i 1965 hadde de fire barn i alderen 11/2 – 7 år. Siden har garden vært øde. Svanhild forteller at de trivdes veldig godt på Granbostad og hadde sine beste år der oppe.


Åbjøra var en av de mest avsidesliggende gardene i Bindal, med lang og ofte vanskelig adkomst til selve bygda og til sjøen. Likevel er også dette en meget gammel gard. Oldtidsfunn forteller at her må det ha vært en stor gard allerede før vikingtiden. Under noen foreløpige arkeologiske undersøkelser i 1905 og 1973 er det funnet en skjelettgrav med bruddstykker av et tveegget sverd, spydspiss, ljåblad m. v. fra det 9. Århundre. I 1973 ble det registrert 5 gravhauger ved garden, den ene 20 meter lang. Det ble videre funnet en hustuft, 30–35 meter lang og 8 meter bred, antagelig fra 800-årene. Det er anført at flere fornminner sannsynligvis vil kunne påvises ved en systematisk undersøkelse i området.


Foto s. 3: Karl Magnus Johansen Velde (1:1), og hjelpere i skuronna.

År 1611 finnes første brukeren i Åbjøra nevnt ved navn. Han hette Jon. Fra 1647 var garden delt i to bruk. Dette varte til 1874 da Ulrik Sverdrup kjøpte hele Åbjøra fra de to brukerne som da var selveiere. Den ene av dem hette Svend, og helt til nå er en del av innmarka blitt kalt «Sveingarden».

I 1877 kom trønderen Karl Magnus Johansen Welde til Åbjøra og ble leilending der til 1918. Karl Magnus må ha vært en særpreget personlighet, selvbevisst og ikke så lite sta. Det har gått mange fortellinger om ham i Åbygda. Oppe i den bratte og ulendte lia nordøst for garden ble han en gang angrepet av en rasende bjørn som han hadde skadeskutt. Det bli ikke tid til å lade på nytt. Han kastet geværet og reddet seg ved å hoppe ut til toppen på en stor gran som vokste opp langs et høyt, loddrett stup, fikk klamret seg fast i den og klatret ned. Så gikk det i full fart heim til garden der han hentet et annet gevær og fikk avlivet bjørnen.

Olaf Bergersen fra Vassbygda like sør for fylkesgrensen til Bindal var bruker fra 1919 til 1940. Han drev i sin tid sølvrevfarm i Åbjøra og hentet mye av revforet ved fiske i Åbjørvatnet. Både i hans tid og mens Karl Magnus var på garden var det flere foreldreløse gutter som fikk komme til Åbjøra og fikk en heim der. Karl Magnus hadde stor familie mens Olaf og kona Marie var barnløse.

Magne Fjerdingøy fra Namsskogan var bruker fra 1941 til 1947, og siste brukeren var Johan Westerfjell fra 1948 til 1954. Siden har garden ligget øde og bare blitt brukt til husvære under skogsarbeid. Johan Westerfjell og hans familie flyttet til Namsskogan, og det synes alltid å ha vært en livlig forbindelse mellom denne trøndelagsbygda og gardene ved Åbjørvatnet. De var da også ledd i en flyktningerute under krigen 1940

Åbjørgarden hadde seter omkring 4 kilometer lenger inne i dalen. Den lå pent til med en fin setervoll ned mot elva som her fløt bred og rolig over en slett bunn av grus og småstein. Husene der er forlengst borte og vollen er plantet til med skog.

Å livberge seg på en gard som Åbjøra krevde omtanke og god planlegging. Vinters tid kunne isen på Åbjørvatnet være ufarbar i lange perioder, og folket på garden var da så godt som helt utestengt fra omverdenen. Også ellers var all transport til og fra garden svært tungvint, og det gjaldt å være mest mulig selvberget med matvarer og hva som trengtes til livets opphold. Tyngre saker, som f. eks. mel, måtte de sørge for å kjøre fram på godt vinterføre. Ellers dyrket de også korn til eget bruk, som de malte på gardens kvern.

Men de som bodde her levde et fritt liv med en rik og mektig natur omkring seg. Ensomt kunne det nok være, og kanskje gikk det måneder mellom hver gang de så andre mennesker. Vinters tid kunne de få besøk av skogsfolk som bodde i skogstuer inne i dalen eller ved vatnet, og av tømmerfløyterne om våren. Samene så vel også innom når de flyttet med reinflokkene mellom innlandet og kysten. Og for gardens mannfolk var det høve til å være med både på skogsarbeid og fløyting om de hadde anledning til det. I 1930-årene drev Bindalsbruket en skogplanteskole for lokalt behov i Åbjøra, med ungdom fra bygda som arbeidskraft. Da kunne det nok bli ganske livlig på Åbjørgarden.

Den gamle stua på Åbjøra blir vedlikeholdt, men husene ellers er borte nå. Det sies at mørkeredde folk bør ikke overnatte i denne stua alene. – Det spøker der, ifølge flere som skal ha opplevd det!

Åelva var et viktig fløytevassdrag og har båret svære mengder tømmer på sin rygg ut til fjorden. Den gjorde det mulig å driveskogbruk rundt Åbjørvatnet og helt inn til Oksdalen, og dette har vært et av de aller viktigste skogområder på Plahtes Eiendommer. – Ja, all skogsdrift i hele Åbygda, fra grensen mot Urvoldvassdraget, var bare mulig med Åelva og dens sideelver til tømmertransporten.

Det var ingen dammer for regulering av «fløytervatn» i hovedvassdraget, og fløytingen gikk ikke alltid helt uten problemer. Flere steder i fosser og stryk kunne det lett danne seg tømmerbindinger som det var både arbeidskrevende og farlig å få revet. Noe av det verste var vel det som hendte sommeren 1937 da de fikk 3.000 m3 tømmer i en eneste vase i Brattfossen, vel en kilometer nedenfor Åbjørvatnet. Det tok mange ukers slit før fløyterlaget fikk løst den floken.

Tømmer fra området tas nå opp på bil ved nedre ende av vatnet, men fremdeles må tømmer fra skogene rundt vatnet og fra Åbjørdalen fløytes dit. Denne gamle transportmåten er således ikke helt slutt her. Men siste fløyting fra Åbjørvatnet til sjøen foregikk i 1972.

I dag tar det ikke så mange minuttene med bil fra Åbygda til Åbjørvatnet. Men den som vil prøve hvordan adkomsten var i gamle dager – før veien kom i 1978, kan ta den gamle gangstien fra Skarstad til Granbostad – «over Heia», som de sa. Det er bort i mot en mil i kronglet og bakket terreng, gjennom skog og over hei og myr, og med en stigning opp til høyeste punkt på ca. 250 meter. Her var det ikke mulig å kjøre uten på godt vinterføre, så mesteparten av året måtte ryggmeisa være transportmidlet. En kan så undres på hvordan Hans Kristensen i sin tid fikk transportert den store åttringsbåten fra Granbostad til sjøen.


Langt mer avsides enn selve Åbjøra lå nybyggerheimen fra slutten av 1930-årene, Klarem, inne i Oksdalen. For å fortsette dit fra Granbostad var det først en halv mils rotur over Åbjørvatnet og så en fottur på 11/2 mil gjennom skog og myrterreng. Underveis måtte en krysse elva inne i Åbjørdalen to ganger, noe som kunne være vanskelig nok om ikke vannstanden var lav. Til vanlig brukte de to dager hver vei når de skulle en tur til handelsmannen på Terråk. Men det saes at ungguttene på Klarem kunne greie en handletur til Majavatn på ett døgn. Det måtte i så fall bli nærmest et terrengløp.

De brøt opp noe åkerjord på Klarem og dyrket poteter. Fôr til hest, to-tre kyr og ungdyr, hentet de på fjellslåtter opp til en mils vei fra Klarem, og kjørte det heim på vinterføre. Dessuten hadde de sin reinflokk, og de hadde samenes eldgamle kunnskaper om matnyttige planter fra skog og fjell i behold. De hadde ingen mangel på mat der inne i villmarka.

De hadde bygd et laftet tømmerhus til bolig, men hadde også en stor gamme de kunne bo i. Fjøs hadde de også bygd, og i 1940 kunne familien flytte til Klarem og bosette seg der.

Jeg har selv gode minner fra denne nybyggerheimen da vi i noen fine høstuker drev med tømmerblinking der inne i begynnelsen av 1950-årene. Vi bodde da i tømmerhuset som de stilte til rådighet for oss. Peder Johnsen og hans to døtre bodde i gammen, de andre av familien var visst inne i fjellene på reingjeting.


Peder var dypt religiøs, og hver morgen holdt han andakt. Da ljomet en eiendommelig salmesang med høy røst ute fra kåta. Han pleide også å holde prekener – «oppbyggelse» – omkring på gardene. Han så Guds pekefinger bak alt som hendte, og om f. eks. rein gikk utfor flog og slo seg i hjel, tok han ikke noe av kjøttet. – «Det Gud hadde tatt for å straffe skulle ikke tas tilbake.» Han holdt streng hustukt innen familien, og heime skulle det bare snakkes samisk. En av sønnene fortalte at han kunne ikke et ord norsk da han begynte på skolen.

Peder Johnsen var høy av vekst til same å være, og var bredvokst og kraftig. I sin ungdom var han ansett for å være Åbygdas sterkeste mann, og det sier ikke så lite med tanke på denne grendas mange kraftkarer av skogsfolk. På den tiden vi bodde på Klarem begynte han å bli noe merket av alderen. Et kvitt, viltert hår og skjegg fikk ham til å ligne billedfremstillinger av det gamle testamentets profeter.

En fjellets høvding og hans datter. Peder Johnsen Westerfjell og Maina på Klarem 1953.

Det Peder Johnsen Westerfjell ble mest kjent for var hans store innsats i fiskekulturarbeid. Gustav Westerfjell, sønn til Peder Johnsen har fortalt om denne store fiskekultiveringen.

I Åbjørdalen, ca. 1/2 mil nedenfor Kalvkruvatn, er det en foss som hindrer oppgang av fisk, og hele vassdraget ovenfor var fisketomt. Det begynte med at Peder Johnsen tok noen fisker i elva under fossen og satte dem ut i kulper ovenfor. Senere bar han fisk til det store lonet nedenfor Klarem. Det var noe han foretok seg for moro skyld og hadde neppe håp om at det skulle gi resultater. Men fisken formerte seg fort, og etter noen år fikk de ørret av fin kvalitet i elva og lonet.

En annen same, Nils Johan Kappfjell, bar så fisk videre opp til Kalvkruvatn. Da også denne utsettingen lyktes over all forventning fortsatte Peder Johnsen å «befolke» de andre store vatna etappevis, først Mellavatnet i 1921. I 1939 bar han og sønnen Paul fisk til Ringvatnet og Oksdalsvatnet. Et år under krigen var det en samekone som bar 12-13 fisker til noen mindre vatn i fjellet ovenfor Mellavatnet. Det ble noen svært gode fiskevatn. De fikk senere navn etter henne som bar fisk dit og kalles i dag Nilsinetjønnene.

At det var blitt fisk i disse vatna klarte de å holde hemmelig i mange år, men i 1930-årene raste en ren gullfeber i Bindal etter funn som ble gjort i Kolsvik, og skjerpere rak omkring i alle fjell. Noen oppdaget da at det var enestående stor og fin fisk i Kalvvatna, og snart gikk det rykter i bygdene om ørret på 4–5 kilo der inne.

I første omgang førte ikke dette til noen stor tilstrømming av sportsfiskere til disse fjerntliggende strøkene, men ryktene spredte seg vidt utover, I 1950-årene var det enkelte som tok til å benytte fly inn til Kalvvatna, og det forekom nok også at de hadde gummibåter og garn med. Men det foregikk neppe fiske i slikt omfang at det hadde noen større negativ betydning for bestanden i disse store vatna.

 

 

 

 


Engelskmennene fra Horstad var interessert i fiske og jakt også andre steder i Bindal, utenfor Horstads grenser. Marineoffiseren Mr. Rowson, den siste av engelskmennene som hadde tilhold på Horstad, fikk bygd en stor og staselig hytte på Åbjørneset nedenfor Åbjørgarden. Det sies at han trivdes godt i disse storslagne omgivelser, kanskje søkte han seg av og til bort fra Horstad og selskapet der til fred og ro i ensomheten. Bøker han hadde brakt med til Åbjøra lå lenge igjen i en liten hytte som Bindalsbruket lot oppføre på neset.

Rowson hadde hatt kommandoen på et krigsskip under første verdenskrig, og i følge Torvald E. Solberg hadde krigsveteranen i samtaler med ham gitt uttrykk for sitt syn på krig som avskyelig og grusomt vanvidd, og han hadde nok et pessimistisk syn på menneskehetens fremtid. Han kom ikke mer tilbake til Åbygda. Hytta på Åbjørneset var kostbar å vedlikeholde, og da det ikke var behov for den, ble den revet. Bindalsbruket fikk oppført to bra store skogstuer ved Åbjørvatnet av materialene.