Historien om Glømmen
Se også Historien om Bindalsbruket og Plahtes eiendommer.
(E-bok av Arvid Sveli)
Plahtes Eiendommer i Åbygda er delt i to større skogkomplekser, men de grenser sammen over fjellområdene. Dessuten ligger en enkelt eiendom, garden Gautmo, mellom Horstad og Fuglstadgardene på sørsiden av Åelva. Rundt Åbygda strekker seg milevide vidder med skoger og fjell, og naturen her er ikke mindre storslagen og variert enn ellers på Helgeland. Torvald E. Solberg, som en tid var interessert i kjøp av Bindalsbrukets skoger, kom i 1930-årene til Åbygda som skogbestyrer på Horstad gard. Solberg ble senere kjent som forfatter og har i flere av sine bøker skildret naturen i Åbygda og folket der i begeistrede ordelag. Han var en ekte friluftsmann, fisker og jeger av den gamle skole, og fant sitt eldorado i disse traktene.
Skal vi se oss litt omkring på Plahtes Eiendommer i Åbygda kan vi først ta turen fra Aunegardene etter dalføret som fører nordover til Urvold og Indre Reppen. I dag går det skogsbilvei helt inn til Urvold. Den er av ganske ny dato, og tidligere var det ikke annet enn en fotsti her som snodde seg gjennom granskog og langs myrkanter, til dels i bratte stigninger.
Det er omkring en halv mil fra fylkesveien ved Aune til Aunsetran som ligger nesten på vannskillet mot Urvold. Her hadde Aunegardene setre, og ennå ser vi grunnmurer der husene sto. Her oppe var det også en fløyterdam som samlet vatn på et lite myrområde, og utrolig nok ble det fløytet tømmer herfra i den lille bekken som renner ned til Aunvatnet, og videre ned til Åelva.
I 1930-årene ble engene ved setrene frasolgt til et bureisingsbruk, og bureiseren kom så langt at han fikk tømret opp en liten bu før han ga opp foretagendet. Men eiendommen beholdt han og fikk den plantet til med skog.
Innenfor Aunsetrene passerer vi vannskillet ved Trongen, der dalen blir smalere. Vi kommer så fram til Sandskaret og den store Sandskarmyra, med et ganske stort, mørkt myrtjern. På vestsiden har vi den frodige Sandskarlia. Trolig ble denne lia nærmest snauhogd i Risøbrukets tid, og frodig undervegetasjon hemmet regelmessig gjenvekst av ny granskog. I stedet kom lauvskogen, og i krigstiden ble det drevet ut store mengder grov bjørkeved derfra. Siden er lia blitt tilplantet etter at de spredte grantrærne var hogd. I dag ser vi veksterlig ungskog i de eldste plantefeltene fra rundt 1950, mens de virkelig store snauhogstene fra 1980-årene på avstand ennå virker som svære urte- og bregnehager uten synlige skogplanter.
Mens liene på vestsiden av dalføret har kalkfjell i grunnen, har østsiden en annen karakter. Der er det harde bergarter og snaufjellet når nesten ned til dalbunnen i strøket forbi Trongen. Bak Sandskarmyra er det skogåser på østsiden som stenger for utsyn til Glømvatna. Disse vatna og traktene omkring er virkelig et fascinerende stykke natur. Det største vatnet er delt i to av et smalt sund og betegnes som Nervatnet og Mellavatnet. Vel to kilometer innenfor Mellavatnet, i en trang dalkløft med bratte lisider, ligger det lille Øvervatnet i et riktig vilt urskogområde. Nord for Nervatnet finner vi et ganske vidt, småkupert skogterreng med blanding av gran og lauvtrær og grunnlendte koller med furu. Det er svært lenge siden det ble hogd i denne skogen, noe den bærer preg av. Det ligger også mange myrer og små tjern her, likesom strødd utover. Et skar mellom to fjellpartier fører mot nord i retning mot Urvold og Reppen.
Garden Glømmen lå ved indre ende av Øvervatnet på en slette i den trange dalen der elva danner et slags delta før den i flere løp renner ut i vatnet. Stien fra Mellavatnet til Øvervatnet gikk langs sørsiden av elva i den trange dalen, et stykke gjennom en storsteinet ur. Fra garden og ned til Sylten i Åbygda var det omkring 2 mil å gå, og det kunne være vanskelig nok å ta seg over elvene.
En mer «umulig» boplass kan vanskelig tenkes, og denne garden lå da også øde i lange perioder. Således ble den fraflyttet i 1723 på grunn av en elveflom som delvis ødela jorda og husene. Den ble bygd opp igjen, og i 1764 er registrert en barnefødsel på garden. Det samme også i 1821. I 1824 ble garden fraflyttet for godt. Erik Arntsen ble eier av Glømmen omkring 1852. Den gang hadde bare de som eide jord stemmerett, og Håvard Sylten tror helst at kjøpet skjedde i den hensikt.
Glømmen ble brukt som slåtteeng helt til i siste halvdel av 1930-årene. Dagny Aune var med på det arbeidet. Som regel var det 3–4 slåttekarer og en breiertaus, og de bodde i telt. Det var veldig mye gras på disse elvenesene, forteller Dagny, og det ble et godt høy. De satte høyet i stakker for transport heim på vinterføre. Da kjørte de på isen over vatna og måtte passe på når den ulendte elvedalen nedover fra Øvervatnet var jevnet av fokksnø og det var skareføre. Da leide de hjelp så det ble 3–4 hester til transporten – for å bli ferdig mens føret var brukbart. Men det hadde vært vintre da det ikke var mulig å kjøre.
På den tiden de drev med slåttearbeid der inne hadde de båter både i Glømvatna og Øvervatnet, og Dagny husker at det var særdeles fin fisk i alle disse vatna, og særlig i Øvervatnet. Hun husker også at det var mest bjørkeskog ved garden, men også noen grantrær som kunne være kjempestore. De sa det var mer granskog i den trange dalen innenfor garden, forteller hun.
Folk som har vært der inne i senere tid mener også å ha sett tufter etter hus og en steinmur som kan være «lembrufoten» til fjøset.
Området ved Glømvatna er ellers omgitt av høye fjellpartier både mot sør, øst og nord, Høyest er fjellene på øst- og sørsiden, med Granbostadfjellet som når opp i vel 1000 m. o. h. Terrenget i disse fjellene er svært varierende, delvis med lette partier, men også med farlige, hengebratte stup, gjel og ulende.
Disse øde områdene var et godt jaktterreng. I 30-årene var det således to brødre på Helstad som drev jakt som yrke i vinterhalvåret, og som fikk tillatelse av Plahte til å bygge en bu ved Glømvatnet. Den er falt sammen og sees nå bare som en haug av morkne stokker. Nær strømmen mellom Nervatn og Mellavatn finnes restene av en gammel samekåte.
Foto s. 1: Urvollvatnet med stuebygningen på Ureidet, ca. 1970.
Det ble fløytet tømmer i elva fra Glømmen til Urvoldvatnet og videre til sjøen ved Ureidet, men det var en særdeles vanskelig fløyterelv, storsteinet og med fosser og stryk hvor det lett dannet seg tømmerbindinger. Mange steder var det vanskelig å komme ned til elva på grunn av bratte stup. Det måtte mye vann til, og det var bygd en høy fløyterdam ved utløpet av Nervatnet. En gang under et ofsregn ble påkjenningen på den fulle dammen for stor og den brøt sammen. En same som var der inne ble vitne til det som hendte og så at vannet som en flodbølge strømmet nedover dalføret. Han fryktet for at hus og folk på Urvold kunne komme i fare og sprang for livet nedover om kapp med damvatnet. Samen kom først, styrtet inn i stua til de intetanende folkene og ropte: «No kjem heile klømmen!» Husene lå såpass høyt oppe på en kolle og flatene nedenfor var så vide at vannet nådde likevel ikke opp til bebyggelsen.
Når en fra Sandskaret kommer fram på lia og ser garden Urvold dypt under seg synes den å ligge nede i en gryte i terrenget uten noen utgang. Den trange kløften i fjellet nedenfor garden som fører vestover og lar vassdraget renne ned til Urvoldvatnet sees ikke fra den kanten. Den flate innmarka i denne «gryta» ligger så lavt i forhold til elva at den ofte blir oversvømmet i storflom og ved isdemming.
Bilveien til Urvold kom ikke før mange år etter at garden var fraflyttet, og folkene som bodde der hadde bare gangstier som forbindelse med utenverdenen. Den tid på året da Urvoldvatnet var farbart var ikke adkomsten så ille. Da var det bare vel en kilometer å gå etter den kronglete stien ned til vatnet. Etter en rotur på to kilometer var de ved utløpet og hadde bare et kort eide over til sjøen. Ved utløpet lå den lille garden Ureidet, så der kom de i kontakt med folk. Men vatnet kunne være ufarbart med dårlig is i lange tider om vintrene. Da var det åbrøyte seg fram på ski over til Åbygda om de måtte ut i et ærende, nesten 11/2 mil før de nådde nærmeste nabo.
Den familien som sist bodde i Urvold flyttet dit fra Indre Reppen omkring 1912. Reppen har siden ligget øde. I familien var det to brødre. De arbeidet mest i skogen etter at de kom til Urvold, først i Trøndelag og fra 1916 i Bindalsbrukets skoger på heimtraktene. De var kjent for sine kjempekrefter, selv om de prøvde å skjule dem bak en beskjeden fremtreden. I boken «Til Åbjøras kilder» (Gyldendal 1975) finnes en skildring av eldstebroren, Bernhard Urvolds livshistorie, etter et intervju. Vi gjengir et lite avsnitt:
Bernhard Urvold
Urvoll, Bernhard 16-04 1879
Om Bernhards kjempekrefter kunne det fortelles mange historier. En av dem, som jeg har hørt av flere troverdige folk, skriver seg fra arbeidet i et skjerp inne i Bindalsfjella under forrige verdenskrig. Det ble tatt ut en god del malmprøver som skulle fraktes ned til sjøen, og i denne transporten inngikk to-tre kilometers bæring i ulendt fjellterreng. Så kom det beskjed om at båt var ventende, og at resten av den uttatte malmen måtte bringes fram hurtigst mulig. Det var selvsagt Bernhard og , «lillebror» hans, som var bærere. De ville ikke ha det på seg at de ikke gjorde sitt beste i et knipetak, og la på seg bører som var kjemper verdige. En dag var det noen som fant på å veie børene de kom med. Bernhard hadde båret 105 kg. og Jørgen 95!»
Bernhard fortalte selv at han vinteren 1917 kjørte fram til Urvoldvassdraget
11.000 stokker tømmer, og at det tok to somre å få fløtt alt dette til sjøen.
Urvold er ellers kjent fra krigens tid etter den tragiske hendelse i forbindelse med trefningen mellom tyskere og Linge-folk ved Majavatn. Det var i huset på Urvoldgarden at lensmannen i Bindal og hans betjent ble skutt – med gardens folk som øyevitner.
Jørgen Urvold
Fra bunnen av «Urvoldgryta» stiger en kort, bratt li opp mot et svært så kupert skogsterreng som strekker seg nordover mot Reppavatnet og ødegarden Indre Reppen. Dette er et kalkfjellområde med lumske kløfter og underjordiske bekker, riktig et huldreland. Fra disse grottebekkene kan høres mange slags lyder, og en slik dyp kalkfjellhule har fått navnet «Spellmanns-holet». Derfra stiger musikk fra de underjordiske.
Mye av dette området har vært vanskelig tilgjengelig for skogsdrift og har derfor urskogpregede partier. Innenfor Reppavatnet ligger et ganske vidt dalføre, Jokråa og Reppadalen, 2–3 kilometer innover til grensen mot Kolsvik. Her finner vi storvokst, urørt bjørkeskog og strekninger med blanding av gran- og lauvskog som neppe har vært rørt med øks de siste 125 årene. Foruten Reppavatnet finnes det flere mindre og større tjern mellom Urvold, Reppen og Glømvatnet, som ligger et par kilometer sør for Urvoldgarden.
Folk fra garden Reppen hadde mest sin ferdsels- og transportvei over fjellet og ned den hengebratte lia til flobotnet Reppaholet, en stor bukt med et smalt innløp fra selve Tosenfjorden. Alt som skulle transporteres til og fra garden måtte bæres etter denne besværlige stien. Når de bygde båter på garden måtte båtene dras og fires ned til sjøen i Reppaholet. En sterk tidevannsstrøm mellom Reppaholet og fjorden bestemmer når det er farbart med båter der.
Graset på innmarka i Reppen ble i enkelte år høstet også etter at garden var fraflyttet, således tørkesommeren 1930 da mye av avgrasavlingen i Åbygda nesten ble svidd av. Det var gardene på Sylten som da nyttet seg av slåtten i Reppen. Høyet ble kjørt heim på vinterføre. De måtte bruke to dager på hver tur og overnattet på Urvold.
Grasavlingen på ødegarden ble høstet også i krigsårene. Ivar Helstad kunne fortelle at han i 1940, som 13-åring, var der på slåttearbeid hos Jørgen og Alvilde Urvold, som i den tiden drev småbruket på Ureidet ved utløpet av Urvoldvassdraget og i tillegg slo innmarka i Reppen det året.
Husene i Reppen var på den tiden i brukbar og beboelig stand, og Ivar trivdes godt der. Jørgen og Alvilde var enestående snille folk, forteller han, og Jørgen var svært påpasselig så ikke gutten skulle løfte og bære for tungt.
Høytransporten de hadde fra Reppen til Ureidet kan høres nesten som et eventyr i dag. De hadde ikke hest på småbruket, så de drog høyet på slede når isen på vatna ble farbar. Hvordan de klarte det i et uveisomt og til dels svært kronglet terreng må en undre seg over. Bare det å manøvrere høylasset ned den bratte kleiva ved Urvold måtte være litt av et kunststykke. Avstanden fra Reppen til Ureidet etter den leia de måtte ta er 7–8 km, og det ble mange slike turer før hele høyavlingen var transportert heim.
Ivar Helstad mener at Jørgen og Alvilde brukte slåttelandet i Reppen også to-tre år etter 1940. Han husker ennå hvor frodig og tett graset var på innmarka der, og i krigstiden måtte folk prøve å nytte alt som det på en eller annen måte kunne bli mat av.